26.8.05

Le Préambule des innombrables

Site over zestiende-eeuwse franse poëzie: Peletier, Philieul, Des Autels, Gadou, La Taille, Du Tronchet, Le Loyer en vele andere, hier nauwelijks bekende dichters. Een Fundgrube!

http://www.preambule.net/

30.5.05

Nox Oculis

Een mooie collectie "L'astronomie et la poésie":
http://pages.infinit.net/noxoculi/poesie.html
Honderden gedichten in het Frans en het Engels.

2.5.05

What is this life

Gisteren heb ik op de boekenmarkt in Middelburg o.a. Yeats' Oxford Book of Modern Verse, 1892-1935, gekocht.
Daarin vond ik een gedicht van William Henry Davies, waarom ik zo'n vijftig jaar geleden enorm moest lachen wanneer onze lerares Engels (de Miss geheten) het op gedragen toon voorlas, wat ze in mijn herinnering vrij vaak deed.

Leisure

What is this life if, full of care,
We have no time to stand and stare.

No time to stand beneath the boughs
And stare as long as sheep or cows.

No time to see, when woods we pass,
Where squirrels hide their nuts in grass.

No time to see, in broad daylight,
Streams full of stars, like skies at night.

No time to turn at Beauty's glance,
And watch her feet, how they can dance.

No time to wait till her mouth can
Enrich that smile her eyes began.

A poor life this if, full of care,
We have no time to stand and stare.

13.4.05

Kopland

Gisteren werd Rutger Kopland in de Zeeuwse Bibliotheek geïnterviewd. Hij las bij die gelegenheid heel wat gedichten voor. Verreweg het beste was:

Aan het roer dien avond stond het hart
en scheepte maan en bossen bij zich in
en zeilend over spiegeling
van al wat het geleden had
voer het met wind en schemering
om boeg en tuig voorbij de laatste stad.
 
 

8.3.05

Eerste en tweede gedicht

Inmiddels is de nieuwe bundel van Pfeijffer verschenen. Zestien lange gedichten (samen over de 130 pagina's), waaronder dat over toto merumeni, 'een ware held van deze tijd'. Ik ga dat niet helemaal overtypen, maar wel geef ik hier de twee gedichten die toto binnen het gedicht bedenkt.
Het eerste:

  voor mij is het iets
  van dat ik iets heb van dat
  er ergens iets is

  dan heb ik zoiets
  van hallo maar wacht even
  ik voel dat gewoon

En het tweede:

  soms denk ik weleens
  iets maar dan heb ik gelijk
  iets van wie ben ik

  maar toch voel ik dat
  gewoon zo dat het iets is
  van dat er iets is

  

20.2.05

Heautontimoroumenos

Deze week interviewde Ruben van Gogh in de Zeeuwse Bibliotheek Ilja Leonard Pfeijffer. Deze las daarbij verschillende gedichten voor, waaronder enkele uit zijn binnenkort te verschijnen bundel In de naam van de hond. Een daarvan ging over een held van onze tijd, genaamd Totò Merùmeni. De naam is ontleend aan een gedicht uit 1911 van de Italiaanse dichter Guido Gozzano; verder heeft het gedicht van Pfeijffer niets gemeen met dat van Gozzano. Voor de aardigheid plaats ik hier toch het Italiaanse gedicht.

Totò Merùmeni

I
Col suo giardino incolto, le sale vaste, i bei
balconi secentisti guarniti di verzura,
la villa sembra tolta da certi versi miei,
sembra la villa-tipo, del Libro di Lettura...

Pensa migliori giorni la villa triste, pensa
gaie brigate sotto gli alberi centenari,
banchetti illustri nella sala da pranzo immensa
e danze nel salone spoglio da gli antiquari.
Ma dove in altri tempi giungeva Casa Ansaldo,
Casa Rattazzi, Casa d'Azeglio, Casa Oddone,
s'arresta un'automobile fremendo e sobbalzando,
villosi forestieri picchiano la gorgòne.

S'ode un latrato e un passo, si schiude cautamente
la porta... In quel silenzio di chiostro e di caserma
vive Totò Merùmeni con una madre inferma,
una prozia canuta ed uno zio demente.

II
Totò ha venticinque anni, tempra sdegnosa,
molta cultura e gusto in opere d'inchiostro,
scarso cervello, scarsa morale, spaventosa
chiaroveggenza: è il vero figlio del tempo nostro.

Non ricco, giunta l'ora di "vender parolette"
(il suo Petrarca!...) e farsi baratto o gazzettiere,
Totò scelse l'esilio. E in libertà riflette
ai suoi trascorsi che sarà bello tacere,
Non è cattivo. Manda soccorso di danaro
al povero, all'amico un cesto di primizie;
non è cattivo. A lui ricorre lo scolaro
pel tema, l'emigrante per le commendatizie.

Gelido, consapevole di sé e dei suoi torti,
non è cattivo. È il buono che derideva il Nietzsche
"...in verità derido l'inetto che si dice
buono, perché non ha l'ugne abbastanza forti..."

Dopo lo studio grave, scende in giardino, gioca
coi suoi dolci compagni sull'erba che l'invita;
i suoi compagni sono: una ghiandaia rôca,
un micio, una bertuccia che ha nome Makakita...

III
La Vita si ritolse tutte le sue promesse.
Egli sognò per anni l'Amore che non venne,
sognò pel suo martirio attrici e principesse
ed oggi ha per amante la cuoca diciottenne.

Quando la casa dorme, la giovinetta scalza,
fresca come una prugna al gelo mattutino,
giunge nella sua stanza, lo bacia in bocca, balza
su lui che la possiede, beato e resupino...

IV
Totò non può sentire. Un lento male indomo
inaridì le fonti prime del sentimento;
l'analisi e il sofisma fecero di quest'uomo
ciò che le fiamme fanno d'un edificio al vento.

Ma come le ruine che già seppero il fuoco
esprimono i giaggioli dai bei vividi fiori,
quell'anima riarsa esprime a poco a poco
una fiorita d'esili versi consolatori...

V
Così Totò Merùmeni, dopo tristi vicende,
quasi è felice. Alterna l'indagine e la rima.
Chiuso in se stesso, medita, s'accresce, esplora, intende
la vita dello Spirito che non intese prima.

Perché la voce è poca, e l'arte prediletta
immensa, perché il Tempo - mentre ch'io parlo! - va,
Totò opra in disparte, sorride, e meglio aspetta.
E vive. Un giorno è nato. Un giorno morirà.

In de uitgave die ik van dit gedicht heb, gaat het vergezeld van 38 voetnoten (Italianen zijn gedreven uitleggers). De eerste daarvan leert me dat de naam Totò Merùmeni een ironische vervorming is van de titel van Terentius' komedie Heautontimorumenos (De zelfkweller), maar dat hier veeleer verwezen wordt naar Baudelaires L'Héautontimorouménos, uit de Fleurs du mal.

Overigens, kopen die nieuwe bundel van Pfeijffer! De gedichten die hij eruit voorlas, maakten grote indruk.

12.2.05

Metamorphosen

Ter gelegenheid van het 25-jarig bestaan van de Atalanta Pers in Baarn verscheen de uitgave Overgangen. Vanochtend kocht ik exemplaar nummer 127 (van 175). Prachtig vormgegeven boek, waarvoor 31 dichters - van Maarten Asscher tot Leo Vroman - gedichten bij figuren uit Metamorphosen van Ovidius hebben geschreven.
Meer informatie bij Atalanta Pers:

http://www.atalantapers.nl/25_jaar.htm

31.1.05

Nobelprijzen 3

In 1904 was weer een dichter, Frédéric Mistral, aan de beurt al moest deze de prijs delen met de Spaanse toneelschrijver José Echegaray y Eizaguirre. Mistral was een van de voormannen van de Provençaalse beweging.
In Mark Van Dorens Anthology of World Poetry uit 1928 vond ik Engelse vertalingen van drie van zijn gedichten; hier volgt er een:

The leaf-picking

Sing, magnarello, merrily,
   As the green leaves you gather!
In their third sleep the silk-worms lie,
   And lovely is the weather.
Like brown bees that in open glades
   From rosemary gather honey,
The mulberry-trees swarm full of maids,
   Glad as the air is sunny!

Sing, magnarello, merrily,
   The green leaves are piling!
Two comely children sit on high,
   Amid the foliage, smiling.
Sing, magnarello, loud and oft:
   Your merry labor hasten.
The guileless pair who laugh aloft
   Are learning love's first lesson.

Sing, magnarello, merrily,
   As the green leaves you gather!
The sun of May is riding higher,
   And ardent is the weather.

Sing, magnarello, heap your leaves,
   While sunny is the weather!
He comes to aid her when she grieves:
   The two are now together.

(Vertaald door Harriet Waters Preston.)

28.1.05

Gedichtendag

Gedichtendag en dichter des vaderlands geheel onopgemerkt voorbij laten gaan.

16.1.05

Nobelprijzen 2

Nadat in 1902 de Nobelprijs was verleend aan de historicus Mommsen, ging die van 1903 weer naar een literaire schrijver, de Noor Bjørnstjerne Bjørnson.
Bjørnson was een productief schrijver van toneelstukken, romans, vertellingen en gedichten.
Er is wel wat werk van hem in het Nederlands vertaald, maar ik weet niet of daar ook gedichten onder zijn.

Hij is onder andere de dichter van het Noorse volkslied:

Ja vi elsker dette landet

Ja, vi elsker dette landet,
som det stiger frem,
furet, værbitt over vannet,
med de tusen hjem.
Elsker, elsker det og tenker
På vår far og mor
Og den saganatt som senker
drømmer på vår jord.

Dette landet Harald berget
med sin kjemperad,
dette landet Håkon verget
medens Øyvind kvad;
Olav på det landet malte
korset med sitt blod,
fra dets høye Sverre talte
Roma midt imot.

Bøndene sine økser brynte
hvor en hær dro frem,
Tordenskiold langs kysten lynte,
så det lystes hjem.
Kvinner selv stod opp og strede
som de vare menn;
andre kunne bare grede,
men det kom igjen!

Visstnok var vi ikke mange,
men vi strakk dog til,
da vi prøvdes noen gange,
og det stod på spill;
ti vi heller landet brente
enn det kom til fall;
husker bare hva som hendte
ned på Fredrikshald!

Hårde tider har vi døyet,
ble til sist forstøtt;
men i verste nød blåøyet
frihet ble oss født.
Det gav faderkraft å bære
hungersnød og krig,
det gav døden selv sin ære -
og det gav forlik.

Fienden sitt våpen kastet,
opp visiret for,
vi med undren mot ham hastet,
ti han var vår bror.
Drevne frem på stand av skammen
gikk vi søderpå;
nu vi står tre brødre sammen,
og skal sådan stå!

Norske mann i hus og hytte,
takk din store Gud!
Landet ville han beskytte,
skjønt det mørkt så ut.
Alt hva fedrene har kjempet,
mødrene har grett,
har den Herre stille lempet
så vi vant vår rett.

Ja, vi elsker dette landet,
som det stiger frem,
furet, værbitt over vannet,
med de tusen hjem.
Og som fedres kamp har hevet
det av nød og seir,
også vi, når det blir krevet,
for dets fred slår leir.

Wie geïnteresseerd is, kan veel, veel meer vinden op:

http://www.dokpro.uio.no/litteratur/bjoernson/

14.1.05

Nobelprijzen 1

In 1901 kreeg de Franse dichter Sully Prudhomme de eerste Nobelprijs voor literatuur. In de vorig jaar verschenen Spiegel van de Franse poëzie komt zijn naam niet voor. In de Anthologie de la poésie française in de Pléiade-reeks is hij met vijf gedichten vertegenwoordigd en in de Anthologie de la poésie française du XIXe siècle in de Collection Poésie van Gallimard zelfs nog met acht. Een voorbeeld:

Ici-bas

Ici-bas tous les lilas meurent,
Tous les chants des oiseaux sont courts ;
Je rêve aux étés qui demeurent
Toujours...

Ici-bas les lèvres effleurent
Sans rien laisser de leur velours ;
Je rêve aux baisers qui demeurent
Toujours...

Ici-bas tous les hommes pleurent
Leurs amitiés ou leurs amours ;
Je rêve aux couples qui demeurent
Toujours...

Meer gedichten van hem op de site van Poésie française:

http://poesie.webnet.fr/auteurs/sullypru.html